Sven Wisløff Nilssen aka Sjakkfantomet i dyp konsentrasjon…
Foto: Fra 1991 av Arild Erntsen
1989 – jeg blir fortsatt varm i kroppen når jeg tenker på det året! Året som ga oss The Look av Roxette I’ll, Be There For You av Bon Jovi, Express Yourself av Madonna og ikke minst Paradise City av Guns N’ Roses… Alle disse herlige låtene som summet og gikk på Ghetto’Blasteren det året. Fra 9-15 juli bodde jeg sammen med mange av mine beste venner på campingplassen ved Randaberg der en Tromsøgjeng dette året gjorde Landsturneringen utrygg. Vi var den nye vinen – det var vi som dominerte i Junior A og i kadettklassen og som dermed var den store overraskelsen under NM. I hvert fall føltes det slik. Vi snakker selvsagt om Norgesmesterskapet i sjakk 1989 – mitt aller største NM-minne. For egen del en herlig opplevelse der jeg sammen med noen av mine aller beste venner, som Thormod Furu, Thomas Robertsen og Røyset-brødrene, fikk oppleve ferietid, sjakk og mye moro. Sjakk og musikk var altså fellesnevneren og pumpet ikke Madonna ut strofer om at vi skulle vise hvem vi var, så var det teorikjør, harde forberedelser eller små og store humoristiske sprell i leiren. Vi hadde det rett og slett supert og slikt blir det resultater av.
Pål og Thomas lå på delt andreplass bak lederen Cato Saksgård fra Halden før sisterunden i kadett-NM. Der gikk Pål hen og vant mot Saksgård, og da Thomas tapte var det duket for både NM-tittel, stor rating-fangst og stor jubel i leiren for Pål. Selv ledet jeg Junior A fra start til de sene sluttrunder. Ja, kun etter 8. runde lå jeg ikke i tet på en eller annen måte – og til slutt ble det delt seier med Lars Hjelmås som jeg slo i innbyrdes oppgjør. Dessverre for meg ble ikke det utslagsgivende. I stedet sa reglementet den gang at det skulle spilles stikk-kamp senere på året – en stikkamp som jeg tapte 3-1 på Gjøvik. Men sølv i et Junior-NM skal en ikke kimse av og dette er fortsatt ett av mine aller største sjakkminner.
Mitt største enkeltminne det året er partiet mot Roy Fyllingen i den fryktede dragevarianten der jeg selvsagt spilte svart. Jeg husker godt at jeg ble overrasket over at d4-spiller Fyllingen spilte 1.e4 mot meg og i stedet for å spille mitt normale sicilianske forsvar lot jeg han altså smake på dragepisken min. Det var et godt valg. Han ble gradvis nedspilt og etter rundt 20 trekk sto jeg allerede til gevinst da hans mor kom bort til meg og på klingende Bergensdialekt påsto at jeg nok sto til tap og burde gi opp før det var for sent for hun og sønnen å dra på handletur. Jeg kunne ikke annet enn å le og jeg tror hun skjønte tegninga etter hvert som sønnen ble mer og mer svett av både stilling og egne sjanser. Først da Fyllingen fant et interessant kvalitetsoffer sent i midtspillet ble partiet interessant igjen – et kvalitetsoffer jeg selvsagt aldri burde gitt han sjansen til å leke med. Da var jeg nemlig alt i tidsnød og stillingen ble snudd opp ned. Men etter noen presise trekk fra min side, så hadde jeg vinststilling på brettet nok en gang og jeg kunne spilt det hele hjem på en ganske så enkelt og likefrem måte. Dessverre feilet jeg helt utilgivelig i stedet, tapte partiet, og vips så gikk tittelen ut med badevannet. Joda, jeg fikk stikkamp – men der satt ikke åpningsspillet mitt godt nok og da er det ergerlig å vite at en kunne avgjort det hele under selve mesterskapet. Trist å tenke tilbake på – men en herlig sommer var det!
Her er partiet mot Fyllingen, et spennende og interessant parti: